Hjorten flirer – Nei, den hån-ler

Det er yr i luften når sekkene kommer på. Det er Mikal sin første tur som jeger og min tur som speider og mentor. I ca 500 meters høyde, bryter vi av stien og inn på snau fjellet. Hjorten har nylig gått i trakket, ferske spor og skit. Dette lover godt!

Vi kravler frem mot en kolle som gir oss god utsikt over dalen ved tregrensa. Etter møysommelig sondering, konkluderer vi med at det virker tomt.  Mikal  har ikke sneket seg mer enn 5 meter når det springer en hjort ut av en einerbusk 50 meter lengre fremme. Tett fulgt av hjort nummer 2. Det er ikke mulig å få skuddsjanse på hjorten før den bykser over en bakkekam og ned et dalsøkk.

Vi blir sittende. Den ene hjorten får vi øye på mens den forsvinner bak busk og kratt på andre siden av dalen. Plutselig dukker et hode og så halsen til den ene hjorten over bakkekammen. Den har snudd og komt tilbake og står der og ser mot oss. Den nektet å komme inn på myra. Den stod der og hånet oss. Jeg er sikker på at den flirte og lo for seg selv når den snudde og forsvant!

Søndagen gikk vi på motsatt side. Været var godt og god motvind hadde vi også, med god utsikt over dalen. Hjortetomt. Ikke snurten av dyr, før vi ser 2 store bukker som går med to koller og 2 kalver – men selvfølgelig på naboens eiendom. Men kjære hjort: det heter seg at den som ler sist ler best…. vi kommer snart på besøk igjen!