Bukkefall og jegerdrøm

Bukken i kikkerten er langt borte. Vi rasker sammen tingene og nærmest småløper ned fjellsiden og over til neste fjellkam som ligger ett par hundre meter borte. Innen vi kommer oss over til andre siden er bukken borte. Det er midt i desember og dagene er korte. Mørket er ikke lang unna og vi rusler tomhendt hjem. Vi treffer heldigvis på bukken neste dag. Bokstavelig talt.

Det er sent i desember. Temperaturen er ett par grader under 0 punktet og frosten har lagt et lite rim-lag over skogbunnen. Knasingen er som å gå på knekkebrød og lyden bærer langt. Selv om jeg alltid er optimist på jaktturene, måtte jeg innrømme for meg selv at sjansene for å møte hjort med skare og vindstille nok var litt vel optimistisk.

Svigerfar har tatt et jag nede langs fjellet, mens jeg ligger på post. Jeg verken ser eller hører noe. Det er tomt. Mine mistanker om dårlig utfall av jaktdagen begynner å bekrefte seg. Vi spiser lunsjen i solen og småprater en god stund før vi pakker sammen og forsetter opp fjellryggen. På vei opp stopper jeg og speider ned over ett av mine favorittområder som ligger bortenfor i tregrensen. Plutselig ser jeg horn. Store horn. 12 taggeren er majestetisk der den kommer ut av bjørkeskogen og beveger seg rolig sammen med to koller i hælene.

I kjappe steg med adrenalinet pumpene for fullt, får vi sneket oss ned i fjellsiden bak ei furu. Bukken går over myrdraget og fortsetter ut mot fjellkanten over dalsøkket. Nå går den langs kanten, oppover fjellet med breisida til. “E du klar”, hvisker svigerfar. “Ikkje mulig for meg å skyte i fra min posisjon” svarer jeg. Busker og greiner står i veien og jeg irriterer meg over at jeg ikke tok meg tiden til å rydde i busker og kratt i år heller. Bukken stiller seg opp og speider rundt seg. Smellet tar meg litt på senga siden jeg er så fokusert. Bukken svinger seg fra side til side og velter bakover. “Flott skudd” hvisker jeg, men svigerfar kan ikke ha hørt noe, for han er i fullt firsprang bortover stien.

Forvirret sitter jeg igjen før jeg summer meg og følger etter. Et nytt smell. Plutselig lever “hele” dalen. 5-6 dyr sprer seg for alle vinder. Jeg legger rifla inntil et tre med ei grein som støtte og sikter inn ett av dyrene som stopper i fjellsiden. Åra står i mellom braker og ei bjørk. Det er ikke reint skudd, og jeg bakker av. Åra stikker seg vekk.

“Såg du dei ikkje?” Svigerfar smiler i det han trasker tilbake. “Eg fekk ei åra, ho ligg der oppe”, han peker opp i brakeskogen lengre oppe i dalen. Ja hva gjør vi nå. Vi er 600 meter oppe i fjellet, vi har to dyr og det er snart mørkt. Jeg var glad jeg ikke skøyt ett tredje dyr. Vi får gjort opp begge dyra og diskusjonen er om vi skal la bukken henge, eller om vi klarer å dra den ned.

Enden på den visa er at vi dro ned bukken. Tung og uhamslig. Heldigvis kom svigermor og bror til svigerfar og hjalp oss ned det siste stykket. Etter 8 timer med fjelltur og en 100 kg tung bukk på slep, må jeg si at å ta turen opp igjen på fjellet krevde litt ekstra motivasjon. Lykken er da å finne sjokolade og skiver i sekken til svigermor!

For en dag. For et slet. For en opplevelse. I time etter time, dag etter dag, i vind, sol, regn og snø går vi på jakt. Men når vi endelig får et hjortefall under slike omstendigheter er alt slitet blåst bort. Tilbake er minnene, historiene og opplevelsen… og en biff på bordet. En jeger er evig takknemlig.

Les mer om partering og mørning i posten Fra Bukk til Biff

Dette skjedde i desember i fjor. Dessverre har jeg ikke fått skrevet om de opplevelsene jeg har hatt det siste året, men jeg håper å få lag ut noen flere poster i ukene og månedene som kommer.